ET REALISTISK SKATTESYSTEM?

Jan Davidsens debattinnlegg (Dagsavisen, lørdag 29 des.) om justeringer av vårt eksisterende skattesystem inneholder interessante forslag og noen av dem har kanskje livets rett. I hvert fall er det grunnlag for diskusjon om tingene.Innledningen derimot er imidlertid bombastisk retorisk inntil det komiske, når det fastslås at det måtte en Høyre-mann til (Viktor Norman) for å få ”stukket hull på byllen” ( innledende kronikk i Dagens Næringsliv som startsignal for den kommende skattedebatten i landet)

Den muntre pianør Norman har ikke gjort annet enn å ta en Willoch, etter foregangsmannen Kåre Willoch som er opphavsmannen til begrepet.

Å ta en Willoch innebærer at en politisk aktør på riksnivå (ikke nødvendigvis) som på famøst vis har ytt sitt bidrag til den løpende skandale som de siste 25 års norsk politikk har vært, på eldre dager kommer til sans og samling og sier i media dels fornuftige ting og dels selvfølgeligheter vi alle kan formulere. Almuen prissetter disse folkene, og applauderer gjerne, om enn ikke i så panegyriske vendinger som Jan Davidsen.

I en tid hvor staten er fundamentalt rikest og dens venner i privat sektor nest rikest og hvor de fattige langsomt blir fattigere, lyder det hult når Jan Davidsen gjør seg bekymringer over statens slunkne finanser og offentlig sektors armod. Får vi solgt litt mer sot til atmosfæren nå,       er Pensjonsfondet snart oppe i ti tusen milliarder kroner, og alle vet at det ikke står på penger i Norge. Slike mageplask er det som er en viktig del av grunnlaget for Fremskrittspartiets suksess, men man behøver ikke stemme på dette partiet for å fastslå at skattetrykket er for høyt i Norge, hva enten det gjelder drivstoff, alkohol, egenandeler på kroniske lidelser eller rett og slett det ærlige arbeid. Dette kan ikke sminkes bort av et oppsvulmet og importbasert varekonsum, gjerne priset inntil det parodiske, moms, toll- og avgiftsbelagt som det også jo er.

At konsumpsjonen av denne veldige vareimporten legger beslag på en uforholdsmessig stor del av landets samlede arbeidskraft, er det mange som har vært opptatt av lenge, og denne ubalanse mellom utført arbeide og  dets objektive verdi for samfunnet forsterkes av at altfor mange holdes utenfor arbeidslivet gjennom forskjellige trygdeordninger, tragiske sosiale ordninger og utbredte ideer om berettigelsen av å holde eldre arbeidstakere unna deltagelse osv.

Dette utviklingsbildet fikk et mer markant uttrykk under Brundtlandepokens etablering av markedsliberalismen i Norge, og tilstanden er ikke bedret under de skiftende regimer siden. Det ligger i sakens natur at årsakssammenhengene her må studeres nøye, og jeg vil fremholde at snarere enn heftige og rødkinnede utspill om hastige skatteøkninger i alle retninger, bør  landets  gode hoder  fokusere på utarbeidelsen av et realistisk og enkelt skattesystem som tilpasses det praktiske arbeids-og næringsliv og som etterstreber sunne forretningsmessige prinsipper som ordentlighet og langsiktig tenkning.

Slik sett er Per Kleppes innlegg i debatten høyst adekvate, idet de representerer en rolig og erfaringsbasert tilnærming til dagens skjevheter, samt en understreking av premisset om rettskaffenhet i fordelingen av skattebyrdene.

Jan Davidsen har selvfølgelig klare poenger, i Forskjells-Norge er det bare et tidsspørsmål før man for alvor må diskutere nyordninger som også innebærer at de som er komfortable med dagens ordning, må ta et ansvar som alle andre. I denne sammenheng siterer jeg gjerne BI\s Ole Gjems-Onstad som for noen år siden påpekte at den som passerte en million i inntekt var i posisjon for såkalt ”skatteplanlegging”, altså målrettet arbeid for reduksjon av skatt. Det foresvever meg at det for en ti-tolv år siden forelå en konklusjon fra et offentlig utvalg som tilsa at om alle, gjentar alle, betalte en flat inntektsskatt på 23 % ville staten fått inn de samme midlene som ved den bestående ordning. Jeg husker så godt en formiddagsstund i P 2, hvor daværende politisk medarbeider Jens Solli modig fremholdt utvalgets konklusjoner for Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann og Høyres finanspolitiske talskvinne, den da unge og fremadstormende Erna Solberg. Ingen av kombattantene ville nedlate seg til å diskutere temaet, men kanskje tiden er inne i årene som kommer?  Relevant blir da også Anders Hegers glimrende ”Heger på søndag” dagen etter i samme avis, Dagsavisen. Det ligger i kortene, ifølge Heger, at det etter hvert vil oppstå et klima for nytenkning av forskjellig slag, bokstavelig talt! For egen del  vil jeg derfor avslutningsvis fastslå at når dette ”klimaet” gir seg tilkjenne, vil det oppstå et behov for en briljans og en realistisk konstruktivitet på et noe høyere nivå enn det herrene Norman og Davidsen presterer…

Sjur Beckman, håndverker, Oslo.

ÅÅÅ, KOS Å LEGGE UT DETTE UTMERKEDE INNLEGGET, SOM SELVSAGT BLE AVVIST AV PRESSEN.