Kvinnene var rett og slett umyndige. Ugifte kvinner var underlagt faren, gifte kvinner ektemannen. De hadde ikke rett til å inngå kontrakter eller råde over egen inntekt, eiendom enn sin kropp. Gifte menn bestemte over kona, også når det gjaldt sex. Barna var mannens eiendom, ved skilsmisse hadde han rett til å beholde dem. Fram til 1854 arvet døtre halvparten av det sønner gjorde.

Bare enker var myndige og hadde en viss rett til å styre økonomien sin selv, men kun under en mannlig verge. Fra 1863 ble også ugifte kvinner myndige når de fylte 25 år. Gifte kvinner ble ikke myndige før i 1888. Full råderett over egen formue fikk ikke gifte kvinner før i 1927. Odelsrett fikk jenter i 1972. 

Ugifte kvinner fra små og fattige kår kunne bli tjenestejenter, og med fremveksten av industrialismen kunne de få jobb i fabrikkene. Ugifte kvinner fra middelklassen kunne påta seg søm eller bli guvernanter. Fra 1839 kunne ugifte kvinner og enker over 40 år drive noe håndverk. Aldersgrensen ble senket og rettighetene utvidet etappevis, og i 1866 fikk alle enker, skilte og ugifte kvinner over 21 år rett til å drive handel og håndverk på lik linje med menn. Gifte kvinners rett til det samme satt langt inne, for det innebar at ektemannen fikk mindre makt. (!) Først i 1894 fikk også gifte kvinner næringsrett. Kvinnene fra de øvre samfunnslag fikk først tilgang til yrker som krevde utdanning – i skole, helsevesen, handel og kontor. Men de fikk bare halvparten av sine mannlige kollegers lønn. (!!)

Den organiserte norske kvinnebevegelsen regnes for og ha oppstått på 1880-tallet, og hadde sin spede begynnelse i misjons- og avholdsforeningene. Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884. De viktigste kampområdene var skolegang og utdanning, arbeidsmuligheter og økonomi, samt sosiale og politiske rettigheter. Sentral var også kampen mot dobbeltmoral, som tilsa at kvinner skulle være dydige og monogame, mens menn kunne ha flere seksualpartnere, også tjenestejenter og prostituerte. (!)

Fra 1885 ble kampen for politisk deltagelse og stemmerett hovedsaken. Partiet Høyre var lenge mot kvinnelig stemmerett, men endret  syn i takt med sosialistenes fremgang. Første delseier i stemmerettskampen ble innkassert i 1901, da kvinner som tjente over 300 kroner på landet og 400 kroner i byene, eller var gift med en mann som gjorde det, fikk stemmerett ved kommunevalg. Bare en representant fra Høyre argumenterte mot. Han mente at biologiske forhold gjorde kvinner ute av stand til å «danne seg oppfatninger om sosiale og politiske spørsmål. De var ikke og ønsket ikke å være frie, men bundet til mannen, og denne avhengigheten utgjorde deres livslykke.»

I 1913 sørget lederen for Landskvinnestemmerettsforeningen, Fredrikke Qvam, for å få fortgang i saken. Hun overbeviste Stortinget om at det ville gi Norge kredibilitet hvis man på en nært forestående kvinnekongress i Budapest kunne skryte av å være først ute med stemmerett for begge kjønn. Kort etter var vedtaket i boks. Nyheten ble mottat med stormende jubel i Budapest.

Men stemmeretten var ikke almen, blant annet var folk som havnet på fattigkassa unntatt. Kvinner var i flertall i denne gruppa. Først i 1919 ble bestemmelsen opphevet.